Vladimir

• Jeg er Ivan.

Og jeg er Kjetil svarte jeg. Jeg hadde funnet frem til barnehjemmet og skolen i Ulitsa Moskavaya i Oshmanyie og når jeg kom syklende inn i skolegården skjønte han nok hvem jeg var.

• Vladimir, presenterte den neste seg.

Begge snakket russisk.

Vladimir var direktør for skolen, og medlem av Minsk Rotary Club, som hadde avtalt besøket.

Jeg var skeptisk. De fleste har jo hørt mye forferdelig om østeuropeiske barnehjem.

Men skepsisen forsvant fort. Ikke først og fremst for alt det Vladimir fortalte, for det forsto jeg ikke så mye av. men engasjementet og iveren hans. Dette var helt åpenbart et sted han levde og åndet for. Han satte i gang med omvisningen før Igor, Lubov og Kristina kom og kunne oversette. Rotarypresidentene Igor og Lubov snakket noe engelsk. Kristina svært godt.

Men tilbake til omvisningen. Den gikk i full fart gjennom det store skoleanlegget. Det hadde en gang huset over 400 elever. Nå var det kun 45 igjen, alle nå på sommercamp. Et uttrykk for at myndighetene ønsket at barnevernsbarn heller burde bo hos familier. Men når en familie kan ta i mot opptil 10 barn (av økonomiske grunner antar jeg) er jeg ikke sikker på at dette barnehjemmet er et dårligere tilbud.

Vladimir viste bilder av en verdensmester i bryting som hadde gått på skolen og av Dobretseva, hvorav Ivan bemerket at hun var gift med en nordmann (Bjørndalen). Jeg fikk se historieutstillinger, klasserom med vitenskapelig utstyr, gymsal, historiske utstillinger, festsal som ble brukt til skuespill og ikke minst kor, verksteder for yrkesutdanning, utstilling av gammelt gårdsutstyr, kuer, katter osv osv. Og naturligvis internatet.

Etter hvert kom representantene fra lokalavisa, som heller ikke kunne annet en russisk. Men jeg ga dem en kort informasjon skrevet på russisk og for øvrig supplerte Vladimir, som åpenbart hadde satt seg godt inn i prosjektet. Og så kom Igor, Lubov og Kristina og sørget for oversettelse.

Aller mest var lokalavisa opptatt av damer. Hvorfor var det ingen dame med i sykkelen? Var familien min redd for at jeg ville treffe en vakker hviterussisk dame, slik at jeg ble værende igjen der?

På mange vis minnet dette barnehjemmet og skolen meg om Namma Bhoomi i India. Det ser naturligvis forskjellig ut. Og jeg er ikke sikker på om Vladimir og hans ansatte har det samme gjennomtenkte forholdet til barns rett til å bli hørt. Men jeg er sikker på at barna trivdes her, og ble gitt alle muligheter til å skape seg en fremtid. Dette er barn som kanskje har foreldre, men hvor foreldrene ikke er i stand til å gi barna den oppveksten de fortjener av forskjellige grunner.

Det er uansett godt å oppleve at driverne av barnehjemmet og skolen legger et slikt engasjement i jobben sin.

Og så er det godt å vite at Rotary har et slikt engasjement for barn. Først og fremst Rotaryklubbene i Minsk, men også Rotaryklubber i Litauen og Italia.

ptr