Trenger du penger?

Jeg traff henne på gjestehuset i Esfahan. Den 32 år gamle arkitekten skulle pusse opp et gammelt hus som hadde vært i familiens eie og var i byen for å kjøpe inn byggematerialer. Hun snakket godt engelsk og vi fikk mange gode samtaler som lærte meg mye om det iranske samfunnet. En dag fortalte hun om de private naturskolene som hadde dukket opp mange steder. Og hun organiserte et besøk på en av dem. Kjemien mellom oss var god.

Før jeg reiste hadde jeg gode kontakter i alle land, med delvis unntak av Iran. Mange Rotaryklubber har vært hjelpsomme og noen av dem vil jeg sikkert holde kontakten med videre. Slik som Arne i Uppsala og Kristina I Minsk  Gulenisten Sinan I Riga var et utrolig hyggelig bekjentskap og norske Even i Odessa håper jeg å kalle en venn.

Men i Iran kjente jeg egentlig ingen. Men så dukket Amir og hans dukketeatergruppe opp på bussen fra Jerevan til Tabriz og inviterte meg til sitt dukkemuseum og gjestgiveri i Kashan. Å komme dit var å som å komme til venner. Etter å ha mistet bagasjen min var det deilig å komme til noen som satte seg i sving for å løse noen av problemene.

Jeg visste før turen at den største utfordringen min ikke ville være det fysiske, men ensomhet  Jeg treffer folk hele tiden, men det er ikke det samme som å treffe venner. Venner kan du slappe av sammen med. Dele frustrasjoner og gleder. Stole på hjelp hvis du virkelig trenger det.

Og mellom Odessa og Faisalabad var jeg redd det kunne bli langt mellom vennene. Men så dukket de opp. Amir. Og Shamim som uoppfordret tilbød meg å låne penger. Hun hadde neppe for mye av dem, og jeg benyttet meg heller ikke av tilbudet. Men når en du har kjent i 3-4 dager tilbyr seg å låne penger er det tydelig at hun bryr seg. Og det er jo derfor vi har venner.

Nye venner er det mest verdifulle jeg sitter igjen med etter denne turen