Greier jeg dette?

Jeg må innrømme at det var en periode i starten hvor jeg tvilte på dette prosjektet.  Jeg ble stresset og følte meg alene når de tekniske problemene tårnet seg opp, dagsetappene ble lange og slitsomme. I denne perioden hjalp det godt å få hjelp av Ole Jørgen Belboe til å ordne innkvartering dag for dag gjennom Sverige. Men viktigere enn den praktiske bistanden var muligheten for å dele frustrasjonen. Det var ikke bare mitt problem.

Og jeg er fortsatt på ingen måte sikker på at dette går bra selv om sykkelen fungerer mye bedre nå.

Som lørdag kveld. Jeg hadde passert grensa til Ukraina. Det hadde tatt flere timer og jeg måtte virkelig stå på for å rekke frem før det var for mørkt. Når jeg ankom Ovruch ca 2130 hadde jeg ikke booket hotellrom. Jeg hadde rett og slett ikke funnet noe hotell på nettet, og folk i Hviterussland hadde ingen oversikt over mulighetene over grensa.

Og så brøt sykkelen sammen. Det var hengeren som på den humpete veien belastet festet slik at hjulet løsnet.

Til alt hell, skjedde dette rett utenfor byens eneste hotell. Men når jeg endelig fant resepsjonen var det fullt og liten hjelp å få.

Hotellet var fullt pga et stort bryllup. En ung jente som snakket engelsk kom ut og spurte om hun kunne hjelpe. Etter hvert kom moren og faren hennes ut, Olga og Piotr. Det endte med at de forlot bryllupsfesten og kjørte meg til et hotell utenfor byen som hadde et ledig rom. For en fantastisk hjelpsomhet.

Neste dag var det søndag og lite hjelp å få til å få fikset sykkelen. Mandag morgen tok jeg en taxi til det som skulle være byens sykkelreparatør. Men hva skulle jeg gjøre hvis de ikke kunne eller ville hjelpe? Dette tenkte jeg mye på dagen før. Jeg blir så avhengig av velvilligheten til enkeltmennesker. I en større by vil det være alternativer. Og sykkelreparatøren, som egentlig drev med motorsykler, kunne ikke hjelpe. Det gikk nok litt på evnen og muligheten min til å forklare hva som var feil også. Google translate strakk ikke til. Og ikke alle er like flinke til å forstå hvordan dette verktøyet fungerer.

Det hele endte med at taxisjåføren kjørte meg til hotellet hvor sykkelen var parkert. Han tok en titt på sykkelen og begynte å jobbe med den.

• Jeg har arbeidet i Angola og Mosambique, fortalte han. Da måtte jeg lære meg å være mekaniker.

Og vips, så var sykkelen i orden. Dvs, neppe perfekt. Jeg tror nok at det må gjøres noe mer grunnleggende med dette problemet før eller siden. Men jeg kom meg videre. Nok en gang som følge av en velvillig hjelper.

Men kan jeg alltid regne med slik hjelp?

Og holder sykkelen hele veien?

Hva med batteriene som har en rekkevidde på fra 80-140 km avhengig av terrenget?

Greier jeg fjellene i Armenia? Eller de lange strekningene uten overnatting i Iran?  Jeg er ikke sikker på det.

Og hva skjer hvis motoren ikke greier mer? Den har fungert prikkfritt så langt. Men det er lenge igjen.

Et lyspunkt er at kroppen har fungert bra, og formen blir stadig bedre. Ingen gnagsår eller vondt i ryggen.

Det største utfordringen blir likevel ensomheten. Det å ha noen i nærheten som bryr seg og som kan stille opp om du trenger det.

Det hjalp å ha Arne Sandemo og Rotaryfolkene i Uppsala.

Det var trygt å få hjelp fra Sinan i Riga.

Det var usedvanlig deilig at Rotary i Litauen stilte opp gjennom hele landet.

Og i Hviterussland stilte Rotaryfolkene opp mye mer enn jeg hadde forventet.

Nå har Kristina fra Rotary i Minsk koblet meg på Rotary i Ukraina. Det er en trygghet. Og Even, nordmannen som bor i Odessa og som jeg fant via Facebook, er en trygghet.

Men det kommer land hvor kontaktnettet mitt er dårligere. Sålangt har alt ordnet seg etter hvert. Vil det fortsette slik?