Okkupert av flyktninger

Even og Helena kjører meg dit. Til den nedslitte og fraflyttet leiegården. Vi stopper utenfor porten. Innenfor vaier nasjonalistflagget.

Vi er velkommen. Even og Helena er støttespillere for denne lille kolonien av flyktninger fra Øst Ukraina. Økonomisk og på annet vis. Even holder for eksempel engelskkurs for interesserte beboere. Huset har de okkupert ulovlig, men i Ukraina er det ingen som vil kaste ut de som har flyktet fra russerne i øst

Sjefen for kolonien tar oss med på en omvisning. Noen rom er pusset opp for bruk til aktiviteter for barn eller kursrom. Et annet sted er det lagret brukte klær som er gitt til dem. Men behovet er større. Så blir vi invitert inn i «leiligheten» til en dame på 80 år og hennes sønn. De deler et rom. Ikke mye til liv. Huset de eide  i øst ble bombet av russerne.

Men årsaken til besøket var at jeg hadde spurt om fire av barna der kunne delta i fotoprosjektet. De får låne hvert sitt kamera som de blir bedt om å ta bilder med. De bestemmer selv hva og hvem de tar bilder av. Bildene som var i 12 land tar skal bli til en utstilling. Samtidig får de fire spørsmål som alle skal svare på. Hvilke drømmer har du for fremtiden er et av dem. Hva tenker disse ungdommene om fremtiden?

Neste dag kommer vi tilbake og henter kameraene. Og jeg ber ungdommene om å knytte et rødt bånd rundt et tre som en symbolsk handling for å markere barns rett til å bli hørt.

Blir barn hørt i Odessa? I et land preget av korrupsjon og dårlig styresett? Har vi noe å lære bort fra Norge? Har India noe å lære bort. Jeg og Even er enige om at den norske og indiske ordningen med Ungdomsråd/Ungdommens bystyre bør prøves ut i Odessa. Skal styresett forbedres må vi starte med de unge. Den norske ambassaden i Kiev skal igangsette et prosjekt for bedre styring og dette passer godt inn.